Mobbing

Før du begynner å lese må jeg si at dette er et hjertesukk av høyst privat art. Jeg har ingen doktorgrad innenfor emnet, og kan selvsagt ikke si noe som gjelder en konkret person. Jeg er bare opptatt av emnet, og skulle ønske jeg hadde mer kunnskap.

Jeg er fast leser av Jesper Juuls spalte i Dagbladet, og synes som regel han har mye fornuftig å si. I dag svarer han ei mor hvis datter er utsatt for mobbing fra gutter i klassen. Nok en gang blir det konkludert med at skolen ikke gjør noe når det avdekkes mobbing. Det synes å være en opplest og vedtatt sannhet at skolen svikter i det meste, og at mobbing er ei problemstilling vi ikke tar inn over oss. Dette har jeg noen tanker om.

I vår kommune bruker vi et av programmene man kan bruke for å undervise elevene i å sette grenser for seg selv, ikke mobbe osv. Det kan være det samme hvilket. Dette er ganske nytt, så bare tiden kan vise hvorvidt dette nytter på sikt. (En kollega fortalte meg nylig at hun visste om tilfeller der mobberen "lærte" nye måter å mobbe på gjennom disse programmene, og at de ga mobberen flere verktøy å bruke mot sine ofre.)

For en tid tilbake ville jeg prøve å finne noen konkrete tiltak jeg kunne bruke i min egen jobb. Jeg søkte på nettet, og fikk selvsagt mange treff. Det som slo meg da jeg leste gjennom side etter side, var hvor enige de alle var i at "læreren har ansvar" og at læreren har plikt til å gripe inn når mobbing blir avdekket. Alle disse sidene hadde også en annen ting til felles: Det sto ingenting konkret jeg som lærer burde gjøre. (Med unntak av sider som skulle selge et anti-mobbeprogram). For å si det veldig enkelt: Alle er enige om at vi skal ha nulltoleranse overfor mobbing. Alle er enige om at læreren står ansvarlig for å varsle og gripe inn. Men på hvilken måte det skal gripes inn står det veldig lite om.

Jeg vet hva det vil si å bli mobbet. Jeg vet hvordan det føles og hvordan det ser ut. Jeg er i stand til å kjenne det igjen når jeg ser det. Problemet er at når elevene er så gamle som de er når jeg treffer dem, har måten de er mot hverandre på allerede "satt seg". Mobberne har lært seg strategier for å skjule mobbingen, så vi voksne ser og hører så og si aldri hva som egentlig skjer. De har også lært sine ofre å være tause, så de kommer skjelden og sier ifra når noe har skjedd. Vi bare aner at det er noe, spør vi vil begge parter nekte. Den som sladrer må regne med represalier.

En ting jeg har lagt merke i litteratur jeg har lest om mobbeofre, er at de nesten konsekvent blir omtalt som stilletiende, stakkarslige ofre som bare tar imot og tar imot og aldri gjør opprør. Denne versjonen stemmer etter min erfaring svært dårlig med virkeligheten. Mobbeofre blir frosset ut fra gjengen. Mange av dem får dårligere mulighet for sosialt samspill med jevnaldrende på grunn av dette. Mange blir også svært frustrerte og sinte, naturlig nok, av å bli frosset ut eller slengt dritt etter dag ut og dag inn.

Hvordan et menneske reagerer på mobbing er selvsagt like individuelt som alt annet, og jeg tror nok ikke det er uvanlig å sitte på rommet og gråte en skvett. Like vanlig tror jeg det er å bli forbanna og prøve å ta igjen. Får jeg slengt dritt etter meg, vil jeg slenge tilbake. Får jeg juling vil jeg slå igjen. Får jeg ikke være sammen med andre på min egen alder vil jeg ikke lære de sosiale kodene som gjelder akkurat her og akkurat nå. Dette kan ingen lærer eller forelder lære meg, fordi det skjer nettopp i de prosessene jeg er utestengt fra. Plutselig er det legitimt å stenge meg ute, fordi jeg har et aggresjonsproblem, eller jeg er rar. Foreldre og andre voksne vil kanskje synes det er greit at jeg ikke blir invitert i bursdag eller jentekveld, fordi jeg skiller meg ut fra de andre. Jeg er rar, jeg kjenner ikke de sosiale spillereglene. Jeg er aggressiv, eller jeg prøver for hardt og blir oppfattet som innpåsliten. Eller jeg blir så sur når medelevene bare "kødder" med meg.

Jeg skulle ønske jeg visste mer om hvordan jeg som voksen, både i rollen som lærer, mamma og samfunnsmedlem generelt, kan forebygge og hindre mobbing på en bedre måte. Jeg skulle ønske det fantes noen jeg kunne søke råd hos som har skikkelig peiling, og som kan si hva jeg skal gjøre når det blir vanskelig. For der ute er det så mye prat...så mange fine ord...så mye burde-burde. Tar gjerne imot KONKRETE tips og råd, for dette innrømmer jeg så gjerne at jeg kan for lite om. For det er ikke viljen det står på...