Paraplyforeldre

Enda en gang hiver jeg meg rundt etter et innlegg av Jesper Juul i Dagbladet, men denne gangen er jeg ganske enig med ham. På jobb treffer jeg fra tid til annen foreldre som ønsker alt det gode i verden for barna sine, men som ikke evner å se at ungene ikke nødvendigvis får det bedre at at man beskytter dem mot alt. Enten det gjelder klassekamerater, fritid, skole eller kjærester er foreldrene der så snart ungen kviner litt.

På bare de ti årene jeg har vært lærer synes jeg elevmassen har forandret seg. Elevene sutrer mer, og har i mindre grad tenkt å yte noe selv for å lære noe. Hvis de sutrer på skolen og ikke får noe aksept for det, tar de dette med seg hjem, og vi som lærere blir i neste øyeblikk oppringt eller sms'et om at undervisningen ikke er god nok. Selvsagt kan foreldrene fra tid til annen ha rett, men som regel handler det om at poden skal ha særbehandling, og at reglene som gjelder for de andre elevene ikke skal gjelde for akkurat denne eleven. Jeg har 24 slike små prinser og prinsesser, og det ville blitt et svare liv hvis jeg hele tiden skulle la den ene få lov til noe den andre ikke får lov til.

Stadig oftere, etter for eksempel å ha gjennomgått regler for en skoletur eller en gymtime, spør en eller flere elever: må jeg også gjøre dette? Underforstått: jeg forstår reglene, men regner med de handler om de andre, og ikke om meg. Dette synet får de støtte hos fra foreldrene, og jeg får en hissig telefon. Artig. De må for all del ikke møte motstand...Det er dette som er paraplyforeldre, eller curlingforeldre om du vil: foreldre som løper etter ungene sine med paraplyen over dem, for å hindre at den lille prinsen eller prinsessa får noe ubehagelig i hodet. Jeg mener ihvertfall vi gjør ungene våre en bjørnetjeneste. Alle vet at blomster blir flottere av en sporadisk dose dritt, og det tror jeg sannelig folk gjør også.

Nytt år

Det går sakte men sikkert opp for meg at jeg nå har vært lærerutdannet i ti år. Da jeg gikk ut av høgskola trodde jeg at jeg var ganske flink; jeg hadde flere års erfaring som vikarlærer og helt greie karakterer. Så feil kan man altså ta. Det første som møtte meg var en fådelt skole der begrepet "privatpraktiserende lærer" dukket opp i hodet mitt. Det var ingen som fikk satt av noe tid til å veilede meg inn i jobben, det var bare å starte på scratch med klassestyreransvar for to årstrinn. Jeg hadde aldri laget en årsplan i hele mitt liv. Det lå ingen årsplaner verken i permer eller på intranettet fra tidligere. Da jeg spurte en kollega om vi kunne samarbeide om årsplanene fikk jeg til svar at hun helst ville gjøre det alene...på sin måte. Jeg husker at jeg tegnet så fint, satt med linjal og tegnet opp årsplanene, for jeg visste ikke hvordan det skulle gjøres. Fargela gjorde jeg også. Det var viktig at årsplanene så fine ut.

Etter hvert ble dette en ubevisst strategi tror jeg, å tegne og drodle og få ting til å se bra ut. For å dekke over at jeg ikke hadde peiling på hva jeg gjorde kanskje? Heldigvis var undervisningen grei å få til, jeg fikk fort kontakt med elevene. I begynnelsen hadde jeg ingen naturlig autoritet, og måtte jobbe en del for å få det. Dette syntes jeg var spesielt vanskelig i mitt andre år som lærer, da jeg fikk en 10.klasse. Jeg tror jeg gjorde det meste galt det året, jeg kjempet en kamp jeg var dømt til å tape. Ser 15-16-åringer at du er usikker har du tapt før du i det hele tatt har fått starta.

Det gikk bare ikke. Jeg ble sykemeldt en periode, og sa opp jobben. Jeg fikk en ny start i en annen kommune. Der fikk jeg to års "starttid" uten kontaktlæreransvar. Jeg kunne senke skuldrene og se og observere og suge inn all den informasjonen som satt i veggene der. Det jeg ikke skjønte av meg selv fikk jeg hjelp til, gjennom en mentorordning de hadde på den skolen. Jeg fulgte en klasse som timelærer i to år før jeg fikk min "egen" klasse.

Jeg brukte mye krefter de første årene på å prøve å unngå å bli "avslørt". Jeg var redd noen skulle forstå hvor lite jeg kunne da jeg gikk ut av lærerhøgskola. Jeg trodde alt var min feil, at jeg hadde fulgt for dårlig med. Jeg fikk en bratt læringskurve. Det var mye som skulle læres, og det meste står ingen steder. Hva er egentlig en kontaktlærers ansvar? Finnes det en arbeidsbeskrivelse for hva min jobb som lærer innebærer? Hva skjer med alle de timene jeg jobber ut over de 45 timene jeg har betalt for i uka? Jeg vet det ihvertfall ikke. Eller det med timene vet jeg. Det finnes ingen grenser for hvor mye overtid jeg kan jobbe, for det er ikke noe som heter overtid for lærere.

Det hender jeg tillater meg etter en spesielt vellykket arbeidsøkt å tenke at "dette får jeg til", "dette kan jeg". Lykken varer skjelden spesielt lenge. Selv etter mine ti år som lærer er jeg fremdeles en novise i faget. Jeg ser at jeg vokser. Jeg ser at vanskelige oppgaver ikke lenger tar knekken på selvtilliten min sånn som det gjorde for noen år tilbake. Jeg ser at min autoritet kommer av seg selv, jeg trenger ikke lenger jobbe for å få den. Faglig føler jeg meg stadig tryggere. Kollegaer kan finne på å spørre meg om råd nå, det går ikke lenger bare andre veien. Jeg føler meg tryggere i min rolle både som lærer og en tydelig voksen. Så jeg tror det er håp, en dag skal også jeg kjenne at jeg kan, og at jeg er god nok. En dag...