Enda en gang hiver jeg meg rundt etter et innlegg av Jesper Juul i Dagbladet, men denne gangen er jeg ganske enig med ham. På jobb treffer jeg fra tid til annen foreldre som ønsker alt det gode i verden for barna sine, men som ikke evner å se at ungene ikke nødvendigvis får det bedre at at man beskytter dem mot alt. Enten det gjelder klassekamerater, fritid, skole eller kjærester er foreldrene der så snart ungen kviner litt.
På bare de ti årene jeg har vært lærer synes jeg elevmassen har forandret seg. Elevene sutrer mer, og har i mindre grad tenkt å yte noe selv for å lære noe. Hvis de sutrer på skolen og ikke får noe aksept for det, tar de dette med seg hjem, og vi som lærere blir i neste øyeblikk oppringt eller sms'et om at undervisningen ikke er god nok. Selvsagt kan foreldrene fra tid til annen ha rett, men som regel handler det om at poden skal ha særbehandling, og at reglene som gjelder for de andre elevene ikke skal gjelde for akkurat denne eleven. Jeg har 24 slike små prinser og prinsesser, og det ville blitt et svare liv hvis jeg hele tiden skulle la den ene få lov til noe den andre ikke får lov til.
Stadig oftere, etter for eksempel å ha gjennomgått regler for en skoletur eller en gymtime, spør en eller flere elever: må jeg også gjøre dette? Underforstått: jeg forstår reglene, men regner med de handler om de andre, og ikke om meg. Dette synet får de støtte hos fra foreldrene, og jeg får en hissig telefon. Artig. De må for all del ikke møte motstand...Det er dette som er paraplyforeldre, eller curlingforeldre om du vil: foreldre som løper etter ungene sine med paraplyen over dem, for å hindre at den lille prinsen eller prinsessa får noe ubehagelig i hodet. Jeg mener ihvertfall vi gjør ungene våre en bjørnetjeneste. Alle vet at blomster blir flottere av en sporadisk dose dritt, og det tror jeg sannelig folk gjør også.
