http://norgesuniversitetet.no/delrett/
En grei liten innføring i hvilke rettigheter og begrensninger en har i forhold til å bruke andres åndsverk. Om en velger å følge disse lovene er en annen sak. Personlig synes jeg det er tungvindt å undervise om filmanalyse uten å kunne bruke en spillefilm, for eksempel.
http://www.skolenettet.no/Web/Templates/Pages/Subject.aspx?id=5010&epslanguage=NO
Her var det mye lenke-til-lenke, uoversiktlig side. Da jeg endelig fant noe jeg syntes var interessant førte lenken til ei side som ikke var i bruk. Det er vel problemet Geir nevnte; at sidene ble oppdatert sjelden.
Generelt er jo lærebokforlagene flinke til å legge ut filmsnutter og annet materiell på hjemmesidene sine. Det jeg savner litt, er digitale versjoner av lærerveiledningene. Synes det ofte er tungvindt å drive og kopiere og scanne alt, hadde vært lettere hvis alt lå på hjemmesidene til lærebokforlagene.
tirsdag 5. oktober 2010
mandag 27. september 2010
Mobbing
Før du begynner å lese må jeg si at dette er et hjertesukk av høyst privat art. Jeg har ingen doktorgrad innenfor emnet, og kan selvsagt ikke si noe som gjelder en konkret person. Jeg er bare opptatt av emnet, og skulle ønske jeg hadde mer kunnskap.
Jeg er fast leser av Jesper Juuls spalte i Dagbladet, og synes som regel han har mye fornuftig å si. I dag svarer han ei mor hvis datter er utsatt for mobbing fra gutter i klassen. Nok en gang blir det konkludert med at skolen ikke gjør noe når det avdekkes mobbing. Det synes å være en opplest og vedtatt sannhet at skolen svikter i det meste, og at mobbing er ei problemstilling vi ikke tar inn over oss. Dette har jeg noen tanker om.
I vår kommune bruker vi et av programmene man kan bruke for å undervise elevene i å sette grenser for seg selv, ikke mobbe osv. Det kan være det samme hvilket. Dette er ganske nytt, så bare tiden kan vise hvorvidt dette nytter på sikt. (En kollega fortalte meg nylig at hun visste om tilfeller der mobberen "lærte" nye måter å mobbe på gjennom disse programmene, og at de ga mobberen flere verktøy å bruke mot sine ofre.)
For en tid tilbake ville jeg prøve å finne noen konkrete tiltak jeg kunne bruke i min egen jobb. Jeg søkte på nettet, og fikk selvsagt mange treff. Det som slo meg da jeg leste gjennom side etter side, var hvor enige de alle var i at "læreren har ansvar" og at læreren har plikt til å gripe inn når mobbing blir avdekket. Alle disse sidene hadde også en annen ting til felles: Det sto ingenting konkret jeg som lærer burde gjøre. (Med unntak av sider som skulle selge et anti-mobbeprogram). For å si det veldig enkelt: Alle er enige om at vi skal ha nulltoleranse overfor mobbing. Alle er enige om at læreren står ansvarlig for å varsle og gripe inn. Men på hvilken måte det skal gripes inn står det veldig lite om.
Jeg vet hva det vil si å bli mobbet. Jeg vet hvordan det føles og hvordan det ser ut. Jeg er i stand til å kjenne det igjen når jeg ser det. Problemet er at når elevene er så gamle som de er når jeg treffer dem, har måten de er mot hverandre på allerede "satt seg". Mobberne har lært seg strategier for å skjule mobbingen, så vi voksne ser og hører så og si aldri hva som egentlig skjer. De har også lært sine ofre å være tause, så de kommer skjelden og sier ifra når noe har skjedd. Vi bare aner at det er noe, spør vi vil begge parter nekte. Den som sladrer må regne med represalier.
En ting jeg har lagt merke i litteratur jeg har lest om mobbeofre, er at de nesten konsekvent blir omtalt som stilletiende, stakkarslige ofre som bare tar imot og tar imot og aldri gjør opprør. Denne versjonen stemmer etter min erfaring svært dårlig med virkeligheten. Mobbeofre blir frosset ut fra gjengen. Mange av dem får dårligere mulighet for sosialt samspill med jevnaldrende på grunn av dette. Mange blir også svært frustrerte og sinte, naturlig nok, av å bli frosset ut eller slengt dritt etter dag ut og dag inn.
Hvordan et menneske reagerer på mobbing er selvsagt like individuelt som alt annet, og jeg tror nok ikke det er uvanlig å sitte på rommet og gråte en skvett. Like vanlig tror jeg det er å bli forbanna og prøve å ta igjen. Får jeg slengt dritt etter meg, vil jeg slenge tilbake. Får jeg juling vil jeg slå igjen. Får jeg ikke være sammen med andre på min egen alder vil jeg ikke lære de sosiale kodene som gjelder akkurat her og akkurat nå. Dette kan ingen lærer eller forelder lære meg, fordi det skjer nettopp i de prosessene jeg er utestengt fra. Plutselig er det legitimt å stenge meg ute, fordi jeg har et aggresjonsproblem, eller jeg er rar. Foreldre og andre voksne vil kanskje synes det er greit at jeg ikke blir invitert i bursdag eller jentekveld, fordi jeg skiller meg ut fra de andre. Jeg er rar, jeg kjenner ikke de sosiale spillereglene. Jeg er aggressiv, eller jeg prøver for hardt og blir oppfattet som innpåsliten. Eller jeg blir så sur når medelevene bare "kødder" med meg.
Jeg skulle ønske jeg visste mer om hvordan jeg som voksen, både i rollen som lærer, mamma og samfunnsmedlem generelt, kan forebygge og hindre mobbing på en bedre måte. Jeg skulle ønske det fantes noen jeg kunne søke råd hos som har skikkelig peiling, og som kan si hva jeg skal gjøre når det blir vanskelig. For der ute er det så mye prat...så mange fine ord...så mye burde-burde. Tar gjerne imot KONKRETE tips og råd, for dette innrømmer jeg så gjerne at jeg kan for lite om. For det er ikke viljen det står på...
Jeg er fast leser av Jesper Juuls spalte i Dagbladet, og synes som regel han har mye fornuftig å si. I dag svarer han ei mor hvis datter er utsatt for mobbing fra gutter i klassen. Nok en gang blir det konkludert med at skolen ikke gjør noe når det avdekkes mobbing. Det synes å være en opplest og vedtatt sannhet at skolen svikter i det meste, og at mobbing er ei problemstilling vi ikke tar inn over oss. Dette har jeg noen tanker om.
I vår kommune bruker vi et av programmene man kan bruke for å undervise elevene i å sette grenser for seg selv, ikke mobbe osv. Det kan være det samme hvilket. Dette er ganske nytt, så bare tiden kan vise hvorvidt dette nytter på sikt. (En kollega fortalte meg nylig at hun visste om tilfeller der mobberen "lærte" nye måter å mobbe på gjennom disse programmene, og at de ga mobberen flere verktøy å bruke mot sine ofre.)
For en tid tilbake ville jeg prøve å finne noen konkrete tiltak jeg kunne bruke i min egen jobb. Jeg søkte på nettet, og fikk selvsagt mange treff. Det som slo meg da jeg leste gjennom side etter side, var hvor enige de alle var i at "læreren har ansvar" og at læreren har plikt til å gripe inn når mobbing blir avdekket. Alle disse sidene hadde også en annen ting til felles: Det sto ingenting konkret jeg som lærer burde gjøre. (Med unntak av sider som skulle selge et anti-mobbeprogram). For å si det veldig enkelt: Alle er enige om at vi skal ha nulltoleranse overfor mobbing. Alle er enige om at læreren står ansvarlig for å varsle og gripe inn. Men på hvilken måte det skal gripes inn står det veldig lite om.
Jeg vet hva det vil si å bli mobbet. Jeg vet hvordan det føles og hvordan det ser ut. Jeg er i stand til å kjenne det igjen når jeg ser det. Problemet er at når elevene er så gamle som de er når jeg treffer dem, har måten de er mot hverandre på allerede "satt seg". Mobberne har lært seg strategier for å skjule mobbingen, så vi voksne ser og hører så og si aldri hva som egentlig skjer. De har også lært sine ofre å være tause, så de kommer skjelden og sier ifra når noe har skjedd. Vi bare aner at det er noe, spør vi vil begge parter nekte. Den som sladrer må regne med represalier.
En ting jeg har lagt merke i litteratur jeg har lest om mobbeofre, er at de nesten konsekvent blir omtalt som stilletiende, stakkarslige ofre som bare tar imot og tar imot og aldri gjør opprør. Denne versjonen stemmer etter min erfaring svært dårlig med virkeligheten. Mobbeofre blir frosset ut fra gjengen. Mange av dem får dårligere mulighet for sosialt samspill med jevnaldrende på grunn av dette. Mange blir også svært frustrerte og sinte, naturlig nok, av å bli frosset ut eller slengt dritt etter dag ut og dag inn.
Hvordan et menneske reagerer på mobbing er selvsagt like individuelt som alt annet, og jeg tror nok ikke det er uvanlig å sitte på rommet og gråte en skvett. Like vanlig tror jeg det er å bli forbanna og prøve å ta igjen. Får jeg slengt dritt etter meg, vil jeg slenge tilbake. Får jeg juling vil jeg slå igjen. Får jeg ikke være sammen med andre på min egen alder vil jeg ikke lære de sosiale kodene som gjelder akkurat her og akkurat nå. Dette kan ingen lærer eller forelder lære meg, fordi det skjer nettopp i de prosessene jeg er utestengt fra. Plutselig er det legitimt å stenge meg ute, fordi jeg har et aggresjonsproblem, eller jeg er rar. Foreldre og andre voksne vil kanskje synes det er greit at jeg ikke blir invitert i bursdag eller jentekveld, fordi jeg skiller meg ut fra de andre. Jeg er rar, jeg kjenner ikke de sosiale spillereglene. Jeg er aggressiv, eller jeg prøver for hardt og blir oppfattet som innpåsliten. Eller jeg blir så sur når medelevene bare "kødder" med meg.
Jeg skulle ønske jeg visste mer om hvordan jeg som voksen, både i rollen som lærer, mamma og samfunnsmedlem generelt, kan forebygge og hindre mobbing på en bedre måte. Jeg skulle ønske det fantes noen jeg kunne søke råd hos som har skikkelig peiling, og som kan si hva jeg skal gjøre når det blir vanskelig. For der ute er det så mye prat...så mange fine ord...så mye burde-burde. Tar gjerne imot KONKRETE tips og råd, for dette innrømmer jeg så gjerne at jeg kan for lite om. For det er ikke viljen det står på...
torsdag 9. september 2010
En tankevekker?
Denne photo storyen tenkte jeg å bruke i 10. klasse. Har bruk diktet før, synes det er veldig fint, og gir en tankevekker. Diktet er skrevet av Jenny K. Blake og kommer fra ei bok som heter "Norsk, ikke sant?"
fredag 4. juni 2010
Påkjørt revemamma
I dag skulle jeg til Sortland for å besøke tannlegen. Jeg grua meg litt og satt i mine egne tanker da jeg svinga til høyre i krysset ved Langvassbukt. Like før senteret der gikk en liten revunge over veien. Den var ikke gammel, for den var ennå ustø på beina og hadde vinglete kurs mot grøfta. Jeg gikk ut av bilen for å få den av veien, og da oppdaget jeg at det var to valper til i grøfta. De sto rundt mora si, som lå påkjørt og veldig død. Jeg satte meg på huk og snakket til dem, og da kom den ene revevalpen bort og snuste på handa mi. Da jeg ikke hadde mat gikk den bort igjen og skrek og bjeffet litt om hverandre. Mest har man jo lyst til å ta den med seg hjem, dakar liten, men jeg vet jo egentlig bedre, så jeg ringte viltnemda. En liten time senere hadde de funnet alle tre ungene. Ikke vet jeg hva mannen fra viltmenda gjorde med dem, men de går ihvertfall ikke lenger og skriker etter mammaen sin. Og ikke blir de påkjørt heller. Synes bare jeg måtte dele dette, det er spesielt å komme så nært ville dyr, og revevalper er jo så søte!
søndag 16. mai 2010
16-17.mai
Forberedelsene er i gang. Som kontaktlærer i 9. er det (visstnok) min jobb å sørge for at elevene mine tar sin del av arrangementet på 17. mai. Det er ikke det store; de skal bare ta ansvar for at barnelekene går som de skal og holde talen for dagen. Det blir litt spennende, vi er uerfarne både elevene og jeg.
På hjemmefronten går forberedelsene mer på trivielle ting, rake i hagen, vaske bilen, stryke bunadskjorte. Passe på at man har kontanter til en hel dag i pølse-, brus- og kakedisken.
Om jeg gleder meg til 17.mai? Tja, det er jo ofte en koselig dag, og absolutt en højdare for ungene. Feststemte og glade folk i gatene, pent pyntede barn med is i hele ansiktet. Det må jo være bra, ellers er jo høytidsdagene så veldig private, denne er jo mer sosial i så måte.
I kveld når ungene er lagt skjer den delen av 17-maiforberedelsene man ikke snakker så veldig mye om. Det er da vi går rundt huset og plukker inn alt som er løst, alt som kan ødelegges, stjeles eller kastes på huset. Sykler må for anledningen skvises inn på vaskerommet. Blomsterkrukker gjemmes så godt man kan, de har en tendens til å være borte eller knust om morgenen 17.mai. For all del passe på at alle dører er låst, og for ikke snakke om bilen...
Så er det bare å vente, legge seg tidlig og håpe man får noen timer på øret. Som regel sover vi ganske greit til ca 02.00. Noen ganger blir vi vekket bare en gang i løpet av natta, andre ganger flere. Enkelte år har ingenting blitt ødelagt, det må jo sies. Det har vært mest uskyldige ting som at bilen er pakket inn i dopapir eller at det er hengt opp plakater med mer eller mindre koselig innhold på veggene.
Da eldstejenta vår ble født fikk hun to små trær hos bestefaren sin. De sto i krukker i noen år, siden vi ikke visste helt hvor vi skulle plante dem. På morgenen en 17.mai var det ene treet borte, og krukka var knust. Det er vel egentlig det verste sånn sett, fordi det ikke rammer meg. Jeg har valgt å bli lærer. Selv om det ikke sto noe sted at en del av den jobben var å få ødelagt postkassen, kastet snøballer på vinduene, fått blokkert ytterdøra og lignende, så var det mitt valg. Datra mi har derimot ikke valgt dette. Hun må bare ta det,og vi må bare håpe at hun ikke blir redd. Innenfor hagegjerdet hos folk er jo som oftest en privat sone, og det er jo helt unntaksvis at det er ansett som greit å ferdes der natterstid. Derfor virker det kanskje ekstra invaderende og skremmende. Jeg har jo venner som har opplevd at elevene deres har tatt kontakt med familien deres etter å ha fått dårlige karakterer, og nærmest blitt bedt om å forklare hvorfor foreldrene gjør sånn eller sånn i sin jobb. Jeg vil tro dette kan være skremmende for en liten venn.
Når alt dette er sagt, må det jo også sies at det ikke er når mine egne elever går i 10. klasse at det er verst, de klassene har ofte en annen tilnærming, og blir jo også belønnet med nybakte boller eller noe annet kos på natta.
Mine ønsker for denne natta er å få sove noen timer sammenhengende, at ingenting er borte eller ødelagt når vi våkner, og at det ikke er så mye å rydde opp før vi kan pynte oss og gå i toget. Jeg håper barna mine ikke har blitt skremt i løpet av natta, og at de lærerne som har yngre barn enn meg eller er syke har sluppet helt unna. Ha en fin 17.mai, alle!
På hjemmefronten går forberedelsene mer på trivielle ting, rake i hagen, vaske bilen, stryke bunadskjorte. Passe på at man har kontanter til en hel dag i pølse-, brus- og kakedisken.
Om jeg gleder meg til 17.mai? Tja, det er jo ofte en koselig dag, og absolutt en højdare for ungene. Feststemte og glade folk i gatene, pent pyntede barn med is i hele ansiktet. Det må jo være bra, ellers er jo høytidsdagene så veldig private, denne er jo mer sosial i så måte.
I kveld når ungene er lagt skjer den delen av 17-maiforberedelsene man ikke snakker så veldig mye om. Det er da vi går rundt huset og plukker inn alt som er løst, alt som kan ødelegges, stjeles eller kastes på huset. Sykler må for anledningen skvises inn på vaskerommet. Blomsterkrukker gjemmes så godt man kan, de har en tendens til å være borte eller knust om morgenen 17.mai. For all del passe på at alle dører er låst, og for ikke snakke om bilen...
Så er det bare å vente, legge seg tidlig og håpe man får noen timer på øret. Som regel sover vi ganske greit til ca 02.00. Noen ganger blir vi vekket bare en gang i løpet av natta, andre ganger flere. Enkelte år har ingenting blitt ødelagt, det må jo sies. Det har vært mest uskyldige ting som at bilen er pakket inn i dopapir eller at det er hengt opp plakater med mer eller mindre koselig innhold på veggene.
Da eldstejenta vår ble født fikk hun to små trær hos bestefaren sin. De sto i krukker i noen år, siden vi ikke visste helt hvor vi skulle plante dem. På morgenen en 17.mai var det ene treet borte, og krukka var knust. Det er vel egentlig det verste sånn sett, fordi det ikke rammer meg. Jeg har valgt å bli lærer. Selv om det ikke sto noe sted at en del av den jobben var å få ødelagt postkassen, kastet snøballer på vinduene, fått blokkert ytterdøra og lignende, så var det mitt valg. Datra mi har derimot ikke valgt dette. Hun må bare ta det,og vi må bare håpe at hun ikke blir redd. Innenfor hagegjerdet hos folk er jo som oftest en privat sone, og det er jo helt unntaksvis at det er ansett som greit å ferdes der natterstid. Derfor virker det kanskje ekstra invaderende og skremmende. Jeg har jo venner som har opplevd at elevene deres har tatt kontakt med familien deres etter å ha fått dårlige karakterer, og nærmest blitt bedt om å forklare hvorfor foreldrene gjør sånn eller sånn i sin jobb. Jeg vil tro dette kan være skremmende for en liten venn.
Når alt dette er sagt, må det jo også sies at det ikke er når mine egne elever går i 10. klasse at det er verst, de klassene har ofte en annen tilnærming, og blir jo også belønnet med nybakte boller eller noe annet kos på natta.
Mine ønsker for denne natta er å få sove noen timer sammenhengende, at ingenting er borte eller ødelagt når vi våkner, og at det ikke er så mye å rydde opp før vi kan pynte oss og gå i toget. Jeg håper barna mine ikke har blitt skremt i løpet av natta, og at de lærerne som har yngre barn enn meg eller er syke har sluppet helt unna. Ha en fin 17.mai, alle!
onsdag 21. april 2010
Om å bli sett
Sitter her og tenker på hva jeg egentlig har lært på dette kurset, hva kan jeg ta med meg tilbake i "den daglige drifta" på jobb? På forrige samling fikk vi i "lekse" å skrive inn ei vurdering av kurset i bloggen vår. Det gjorde jeg. Det var første gang i mitt liv jeg skrev i en blogg, og ventet spent på kommentarer fra læreren min på det jeg hadde skrevet. Det kom ingen kommentarer, ingen hadde vært inne og lest bloggen min. Nå er jo jeg et voksent menneske, og klarer fint å takle dette, men må innrømme at jeg ble litt skuffet.
Så til poenget mitt; hva skal jeg bruke denne lærdommen til? Kanskje har jeg nå litt mer sjans til å forstå hvor viktig det er at elevene får vise fram det de har produsert, og å få en saklig kommentar på det. Kanskje kan jeg nå bli flinkere til finne måter elevene mine kan få vist seg fram? Er det mulig å legge til rette for at elevene får vise seg fram på flere arenaer? Selvsagt er det det.
Selv om jeg bare har vært lærer i noen få år merker jeg godt hvor lett det er å havne i "dragsuget" når skoleåret er i gang. Tida flyr så fort, og de ambisjonene jeg hadde om å finne på noe mer spennende, kreativt, dramatisk, musikalsk, pedagogisk, utfordrende, nytt og engasjerende (osv) blir skjøvet litt bak i bakhodet når vi starter med foreldremøter, kontaktmøter, elevsamtaler, ukeplanlaging, teammøter, fagdager, oppmeldinger til ppt, rapportskriving, onsdagsmøter, retting og alt det andre vi gjør i tillegg til undervisningen.
Skal jeg være ærlig, er det jo undervisningen som er gøy, det er den som gir meg noe tilbake. Alt det andre er jo bare "pjæsk" som de sier her i nord. Møtet med elevene er jo det som er grunnen til at man i det hele tatt er med i dette gamet. Jeg har lyst til å bli flinkere til å være til stede i dette møtet, og flinkere til å prioritere underveis i skoleåret. Så får vi se da, om jeg får det til...
Så til poenget mitt; hva skal jeg bruke denne lærdommen til? Kanskje har jeg nå litt mer sjans til å forstå hvor viktig det er at elevene får vise fram det de har produsert, og å få en saklig kommentar på det. Kanskje kan jeg nå bli flinkere til finne måter elevene mine kan få vist seg fram? Er det mulig å legge til rette for at elevene får vise seg fram på flere arenaer? Selvsagt er det det.
Selv om jeg bare har vært lærer i noen få år merker jeg godt hvor lett det er å havne i "dragsuget" når skoleåret er i gang. Tida flyr så fort, og de ambisjonene jeg hadde om å finne på noe mer spennende, kreativt, dramatisk, musikalsk, pedagogisk, utfordrende, nytt og engasjerende (osv) blir skjøvet litt bak i bakhodet når vi starter med foreldremøter, kontaktmøter, elevsamtaler, ukeplanlaging, teammøter, fagdager, oppmeldinger til ppt, rapportskriving, onsdagsmøter, retting og alt det andre vi gjør i tillegg til undervisningen.
Skal jeg være ærlig, er det jo undervisningen som er gøy, det er den som gir meg noe tilbake. Alt det andre er jo bare "pjæsk" som de sier her i nord. Møtet med elevene er jo det som er grunnen til at man i det hele tatt er med i dette gamet. Jeg har lyst til å bli flinkere til å være til stede i dette møtet, og flinkere til å prioritere underveis i skoleåret. Så får vi se da, om jeg får det til...
tirsdag 20. april 2010
Eit dikt om vår
Seljefløyter,spede i songen
To nyfikne små,
det er fyrste gongen
Fløyta er sjølvlaga,
kvisten mjuk under kniv
Og skogen han freistar
med lukt av nytt liv
mandag 19. april 2010
Footprints
A lot of people will walk in and out of your life, but only true friends will leave footprints in your heart...
Helgeland
På Helgeland, på Helgeland, tusenvis av øyer som perler på snor. På Helgeland, på Helgeland, der finn du øya mi...
Sosiale medier
Andre samling i gang -og eg har ikkje skrevve nånteng sia sist samling. Sku skjæmmes...
Eg ska skriv nånteng om sosiale medier, både muligheta og utfordringa i bruken. Først og fremst syns eg det e viktig å vær godt forberedt som lærer, sånn at man kjenne tell de mulighetan som finnes i programvaren. For eksempel kan det vær greit å begrense antall brukera som kan få tilgang til bloggen eller wikien eller ka det no e man bruke.
Dernest treng jo elevan å få god opplæring, for mi erfaring e at elevan ikkje e så mykkje beire enn læreran "på data". Elevan e ofte flenkare innførr enkelte områda, mens andre områda e relativt blank.
Eg tenke at sånne kurs som det her e veldi matnøttig og god -for oss som allerede e litt interessert i ikt, og som ikkje gjer opp sjøl om vi sett og plages litt ein sein kveld. Så lure eg litt på; korsn får vi med oss "de andre" læreran, de som syns det her e slitsomt og vanskelig?
En anna teng som e ei utfordring e jo å ha godt nok utstyr tell ein kvær gang. Bare det å ha stabil og god internettilgang kan jo vær ei utfordring på mange skoler. Førr ikkje å snakke om å ha mange nok maskina tell alle elevan...og at de er i orden...
Når alt det tekniske e på plass, kan det jo være greit å minne elevan på dettan me nettvettet- og rollen man har på nettet. Eg som voksen og lærer må gå foran med et godt eksempel, eg må definere meg sjøl som lærer og ikkje privatperson. Det samme må elevan ha mulighet tell å gjør. Da e det veldi greit å ha gode, klare vurderingskriteria ute på forhånd vess detta skal vurderes. Elevan kan jo også være med og utarbeide disse. Informasjon av privat karakter, og som kan vær skadelig på kort eller lang sikt, e vi ikkje interessert i å ha med. Det kan vi godt være veldig tydelig på.
Uansett ka vi møte av utfordringa, plunder og heft underveis vil eg påstå at wiki og blogg e gode verktøy for å fange interessen hos de elevan som ellers syns skola e kjedeli og ukul. Vi kan få sett sider ved elevan vårres vi ikkje vesste de hadde, og se dem me andre øyne. De kan vise seg fram, og de kan sjøl sette med sensuren.
Eg ska skriv nånteng om sosiale medier, både muligheta og utfordringa i bruken. Først og fremst syns eg det e viktig å vær godt forberedt som lærer, sånn at man kjenne tell de mulighetan som finnes i programvaren. For eksempel kan det vær greit å begrense antall brukera som kan få tilgang til bloggen eller wikien eller ka det no e man bruke.
Dernest treng jo elevan å få god opplæring, for mi erfaring e at elevan ikkje e så mykkje beire enn læreran "på data". Elevan e ofte flenkare innførr enkelte områda, mens andre områda e relativt blank.
Eg tenke at sånne kurs som det her e veldi matnøttig og god -for oss som allerede e litt interessert i ikt, og som ikkje gjer opp sjøl om vi sett og plages litt ein sein kveld. Så lure eg litt på; korsn får vi med oss "de andre" læreran, de som syns det her e slitsomt og vanskelig?
En anna teng som e ei utfordring e jo å ha godt nok utstyr tell ein kvær gang. Bare det å ha stabil og god internettilgang kan jo vær ei utfordring på mange skoler. Førr ikkje å snakke om å ha mange nok maskina tell alle elevan...og at de er i orden...
Når alt det tekniske e på plass, kan det jo være greit å minne elevan på dettan me nettvettet- og rollen man har på nettet. Eg som voksen og lærer må gå foran med et godt eksempel, eg må definere meg sjøl som lærer og ikkje privatperson. Det samme må elevan ha mulighet tell å gjør. Da e det veldi greit å ha gode, klare vurderingskriteria ute på forhånd vess detta skal vurderes. Elevan kan jo også være med og utarbeide disse. Informasjon av privat karakter, og som kan vær skadelig på kort eller lang sikt, e vi ikkje interessert i å ha med. Det kan vi godt være veldig tydelig på.
Uansett ka vi møte av utfordringa, plunder og heft underveis vil eg påstå at wiki og blogg e gode verktøy for å fange interessen hos de elevan som ellers syns skola e kjedeli og ukul. Vi kan få sett sider ved elevan vårres vi ikkje vesste de hadde, og se dem me andre øyne. De kan vise seg fram, og de kan sjøl sette med sensuren.
torsdag 28. januar 2010
Evaluering av kurs
Dag 1
Hektisk, spennende. Mye å ta inn, men det meste er matnyttig. Trigger lekelysten hos oss som liker å sitte og trykke og prøve seg fram.
Dag 2.
Delen med excel var ikke helt min greie, bruker det veldig lite i mitt arbeid. Synes for eksempel delen med gloseprøve virket unødvendig tungvindt. Synes personlig at e-lector har flere muligheter akkurat der. Samtidig ser jeg at det er muligheter innen karakterføring og lignende som jeg ikke har benyttet meg av.
Det var veldig artig å lage photo story, og flott å få tid til å gjøre den helt ferdig. Nå får jeg bare være flink til å fortsette å bruke det sånn at jeg ikke glemmer. Takk for lærerike dager.
Hektisk, spennende. Mye å ta inn, men det meste er matnyttig. Trigger lekelysten hos oss som liker å sitte og trykke og prøve seg fram.
Dag 2.
Delen med excel var ikke helt min greie, bruker det veldig lite i mitt arbeid. Synes for eksempel delen med gloseprøve virket unødvendig tungvindt. Synes personlig at e-lector har flere muligheter akkurat der. Samtidig ser jeg at det er muligheter innen karakterføring og lignende som jeg ikke har benyttet meg av.
Det var veldig artig å lage photo story, og flott å få tid til å gjøre den helt ferdig. Nå får jeg bare være flink til å fortsette å bruke det sånn at jeg ikke glemmer. Takk for lærerike dager.
Dag to av ikt-kurs
Litt artig å lære noe nytt, blogg har jo mange muligheter. Skjønne at elevan mine e mye flinkar tel det her enn eg e. Her e det bare å hive seg rundt og bli flink!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)